Tiden står stille, eller tiden er ‘satt på vent’, eller vi skyver fra oss tanken på tiden som kommer – etterpå.
For det er slike ord som etterpå vi tar i bruk, når verden gjennomlever dramatisk endring. Men endringer skjer kontinuerlig – før, under og etter – mens vi stadig er underveis mot bedre tider for alle som har fått plass på den eneste livgivende kloden vi kjenner.
Og midt i det hele, for oss som har levd lenge og enda vil være med en stund til, er det som om dagene forsvinner. Vi skulle så gjerne ha nådd lenger mot det tilsynelatende unnvikende målet, i tid og i utstrekning: Fred på jorden. Og vi innser at det er på høy tid å tilegne oss et virkelig globalt perspektiv – om det så må fremtvinges av små organismer på villspor. For å vri på Robert Browning: “God is in his heaven; but all is not right with the world.”